Om meg

Om meg

Anneli Klepp (1966)

Som bildekunstner er jeg å regne som fersk, som kunstner er jeg omtrent like gammel som jeg kan telle mine år. Jeg ble født inn i en familie i Finnmark hvor det var opplest og vedtatt at selvgjort var velgjort. Allerede som små fikk vi lære å tenke selv, stå for den vi var og å lage alt mulig, da helst nytte- og bruksgjenstander, klær og mat. Det å være kunstner virket i min praktiske, jordnære Finnmarksverden omtrent like fjernt og høytflyvende som det å være forfatter.

Og det inspirerte meg.

 

Tilbake til velgjort, jeg likte velgjort, men jeg trivdes best når jeg fikk bruke min egen fantasi. Jeg betraktet ofte en instruksjon som veiledende og foretrakk å gjøre ting på min måte, med min personlige, unike vri.

 

Helt fra jeg var liten fikk jeg reise mye, treffe mange mennesker, og jeg ble inspirert til å tenke i ulike baner, tilpasse meg, kommunisere, lage alt mulig, lære nye ting, lese, studere, skrive ... Læreryrket er et fabelaktig yrkesvalg for en kreativ sjel, jeg stortrivdes som lærer i årevis før skrivingen begynte å trekke så hardt i meg at den ble altoppslukende, og jeg til slutt ble forfatter.

 

Og i alle år følte jeg at jeg kunne male. Med jevne mellomrom gikk jeg til innkjøp av malesaker, men jeg fant ikke noe talent. Og likevel: Jeg ønsket å male, jeg drømte i smug om å male som de store – i Provence! Jeg fant fram til en dyktig og raus malelærer i min geografiske nærhet, i Bærum hvor jeg nå har bodd i en årrekke, og jeg har vært en av mange heldige elever som har fått lov til å lære av bildekunstner Unni Haldorsen gjennom flere perioder. Og nå har jeg gjort det: I to somre har jeg vært i Provence og malt.

 

Men mest har jeg malt hjemme i min egen stue, eller ved kjøkkenbordet, eller foran et staffeli ute på gresset. Jeg har latt meg trekke inn i hvert maleris særegne liv og kjent at drøm, inspirasjon, ideer og handlekraft har gått riktig fint sammen hånd i hånd gjennom mitt kunstnerunivers, og jeg har hatt støtte og hjelp av familie og venner.

 

Ved opptelling viser det seg plutselig at jeg har malt mye. Og er det kanskje sånn da, at det er naturlig og på tide å stikke hodet ut av maledunsten og vise fram malerkunsten? Hjemmeside, vernissasje og salgsutstilling ... Den som intet våger …

 

Jeg vet ikke hva som er naturlig, men jeg er i hvert fall villig til å ta sjansen, jeg hopper fram og sier hjertelig velkommen inn i min bildekunstverden!

 

Så krysser jeg fingrene og håper bildene blir tatt godt imot.